Bodyart

Nå har det vært en ganske lang pause her på bloggen min, men så hadde jeg noe på hjertet som jeg ville dele, og da kom jeg på at det er det blogger er til for. For å dele tanker.

Jeg holdt på å miste jobben min i kveld. joben min krever et plettfritt rulleblad, og mer enn det et utfyllende politiattest. Hvis jeg hadde gjort det som sto meg sterkest i lysten i kveld, og han hadde anmeldt meg hadde jeg mistet jobben min. Jeg er glad i dyr. Og jeg mener at alle som med vilje skader et dyr bare fordi de enten ikke liker det dyret eller for sin egen glede, fortjener ikke livets gleder. I kveld var jeg på en lokal pub, og der var det en sort katt som var skikkelig søt, liten, spinkel, og skikkelig kosete. Senere på kvelden gikk jeg ut og fikk høre at noen hadde da sparket til katten, ble jeg riktig forbannet og fortalte den personen som sa det at hadde jeg sett det hadde jeg ikke hadd noen skrupler med å slå til han.

Senere på kvelden overhørte jeg en kar som snakket om at han hatet katter over alt på jord, og jeg måtte bare spørre ham om det var han som slo til den katten som var der. Han fortalte meg da så stolt som bare det at "Ja det var meg. Og hvis jeg kom i nærheten av ham igjen hadde jeg prøvd å få til et bedre spark" . Jeg trodde jeg skulle eksplodere! Jeg sa til ham at hvis jeg hadde sett at han gjorde det med vilja hadde jeg slått til ham om ikke drept han. Jeg er så sint at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre av meg! Jeg hadde seriøst knyttneven klar i ved siden av meg, anspent og klar til å slå. Så tenkte jeg, "faen. tenk deg om. er han verdt det? hva gjør et slikt menneske på vår overflate, på en plass som dette, hva gjorde han som pustet inn samme luft som meg? Nå mister jeg jobben min".  Jeg måtte bare gå unna ham.

Men jeg lover deg. Ja, kall meg morbid, kall meg overdramatisk, kall meg gjerne gal eller syk i hodet, men SERIØST. Hvis jeg hadde levd i et alternativt univers, hvor jeg viste at jeg kunne komme unna med det uten at noen oppdaget det, og fått gjort akurat som jeg ville med den mannen, Skal du få høre nå. Jeg hadde tatt ham med i et lagerbygning. Helt alene. Jeg hadde spunnet ham fast i en benk. Jeg hadde ikke gitt ham noen form for bedøvelse. Jag hadde pumpet kroppen hans full av adrenil så han ikke svimte av. Jeg hadde dratt av ham alle kroppsdeler, ledd for ledd. Ikke, skåret, men dratt. Jeg hadde begynt med tærne. Tatt tå for tå med en tang. Jeg hadde dyttet nåler inn under neglene hans. Langt inn under nålene hans. Jeg hadde skåret av ham øyelokkene og pøset på men plumbo på øynene hans. Jeg hadde latt ham gjennomgå vanntorturen. Jeg hadde spruttet opp magesekken hans med en sløv kniv. Gravd ut øyeballenene hans med skje. Men ikke før han hadde fått vært vitne til at jeg hadde kastrert ham, med skalpell, sett at jeg hadde holdt testiklene hans i hånden min foran øynene hans... tatt en stillethæl og tråkket på dem. most dem. gruset dem i syre. Jeg hadde tatt et plastrør oppi rompa på han, tatt å stappet inn en piggtråd, lang som faen, tatt ut plastrøret, og satt strøm i piggtråden, så rompehullet strammet seg godt rundt piggtråden. Jeg hadde så latt han få lov til å dra ut  piggtråden selv, ennå med nåler under neglene.Han hadde så fått lov til å puste inn blåsyre eller arsenikk, eller den slangegiften son koagulerer blodet i årenedine og dødd en smertefull død!! Denne mannen burde ikke dukke opp foran antsiktet mitt igjenn. Jeg vil bite av han kinnene!

 

Det var alt jeg ville si.

 

Og jo, Til Kristina som ble 22 år i dag(: takk for en kjempekoselig kveld! Jeg storkoste meg. skulle gjerne ha blitt med på etterfest hadde det ikke vært for at den mannen dukket opp og jeg hadde jobb i morgen.(: Jeg er Utrooolig glad i deg! <3 (:

I dag var første arbeidsdag og jeg kjente meg litt nervøs, da jeg for første gang skulle kjøre alene, i bilen, fra arbeid. Jeg måtte passere stedet hvor det gikk skeis for nesten to uker siden, hvor bilen havnet i ei grøft ved en bergvegg. Jeg småhyperventilerte og konsentrerte meg skikkelig for å holde meg på veien. Jeg kjørte ikke noe fort, men det var noe inni meg som fikk meg til å føle at jeg kjørte på glatt is, med helling mot grøfta. Et dragsug nesten. Men med en gang jeg hadde passert merkene i autovernet og sklisporene til bergveggen, pustet jeg ut. Jeg husker riktig nok ingenting av det, men underbevistheten min får kroppen min til å reagere sklik.

På jobben i dag snakket vi om alt, om hvem som var der, hva de hadde sagt og hva jeg, helt i ørska, hadde svart tilbake. Hva som skjedde vet jo kun jeg, saken er jo bare det at jeg husker ikke. Noe jeg også forklarte i en fint lite avhør hos politiet.

Nå har jeg fått kallenavn da... RallyMartha ( Jeg heter ikke Martha, men det er noe de bare kaller meg). Og Dramaqueen, for å ha laget så mye drama i vår ellers litt tamme arbeidshverdag. Det gjør meg ingenting nå lengre. Jeg er bare glad for at når jeg kjørte utfor, så var det så nære arbeidsplassen min. For de er godt trente med ulykker, utrykninger og redninger. De har brannbil og har ukentlige øvelser når det kommer til slike tilfeller. Hadde jeg krasjet, si, noen kilometer lengre mot hjemmet, tror jeg det ville tatt adskilleliger flere minutter før noen hadde oppdaget meg.

Anyway, Jeg så på bilen min utenfor en bilforhandler i dag. Den var pakket inn i presenning så jeg viste ikke helt hva jeg hadde i vente. Dette var hva som møtte meg.



 Dette er siden hvor jeg satt. Jeg kan ikke tro at jeg faktisk foreslo å klatre ut av vinduet før jeg ble heis inn i ambulansen. Jeg kunne ikke stå nermer enn en halv meter fre bilen uten å bli skrapet opp av skarpt bøyd metall.



Her satt jeg som sagt. Litt blod på kollisjonsputa der. Glass og rot overalt. Ikke rart jeg fikk glass i øynene.



Litt mer dårlig kvalitetsbilde fra mobilen min av brettet, knudret glass i baksetet.



Rett over ventre fremste hjulbue.



Stakkars felgen.




Sett fra mitt sted og ut frontruta...



Bunglene på taket er etter å ha rullet sundt, som i rullet på tak og landet rett veien igjen, og etter at de hadde klipt opp, brettet bak, fikk meg ut, brettet taket tilbake.



MEN! Min trofaste Carina svikter meg aldrig. Jeg trodde at jeg ikke skulle kunne få tak i sakene mine som jeg hadde i bagasjerommet, men det eneste som faktisk var helt fin, nesten utens skramme, helt uten bungler, og som funket heeeelt knirkefritt, var bagasjerommet. Jeg fikk tak i det jeg skulle og lukket og låste som vanlig. Jeg Elsker henne.



pluss en liten suvinir fra åstedet(:



Vel, alt jeg vil si, er at min kjære Carina, Jeg var og er virkelig glad i deg, ingen bil er som sin første bil. Du Ofret deg helt og holdent for meg og mitt liv. Noe du berget så bra, ved å ta all støyten selv. Du er en virkelig elskverdig maskineri. Jeg setter stor pris på deg og håper du får en fin begravelse hos bilopphuggeriet. Jeg skal lage et minnesmerke for deg(:

Men nå går alt bedre. Jeg har søkt asyl på hytta noen dagen sammens med pappa, slappet av, hatt magnus sammens med meg og spist god mat.

Jeg har endelig fått av plasteret som jeg har gått med siden sykehusoppholdet, byttet hver dag så klart. Jeg må jo smøret øyet med en ekkel pekkel salve som klisser til øyet. men hvis det er den eneste skaden av et bilkrasj så er jeg utrolig heldig. Eneste saken er at syneta er blurete på høyre øye, Det plager meg ganske mye. Jeg ville heller hatt en knukket arm enn ødelagt høyre øye. En knukket arm vet jeg av erfaring fra venner og bekjentfolk at gror, og blir som normalt igjen. Men synet, synet mitt var perfekt. Jeg har alt for lite erfaring på dette området til å kunne forsikre meg selv om at synet mitt noen gang kommer til å bli det samme på høyre øyet. Jeg skjønner ikke helt hvordan glasskår hadde klart å komme seg dit, men alt er vel mulig.

Men for å se det på den humoristiske siden, jeg sparer sminke, for hittil behøver jeg kunn å sminke et lye når jeg går ute blandt folk, siden jeg går med øyelapp. Jeg har grunn til å gå rundt med sabel, siden jeg nå ser ut som en pirat. Og jeg behøver ikke å kjøre bil. Før det er i orden. Men når synet mitt blir i orden igjen, har jeg ingen undksjyldning til å ikke kjøre bil. For jeg må inrømme at det er noe jeg gruen meg til.
     Alle sier at det er bare noe jeg må hoppe ut i og gjøre så fort som mulig. Innerst inne vet jeg at de har helt rett. Men Jeg plages ennå med det å kunne sitte i bil når noen andre kjører. Det går bedre nå, men jeg klamrer meg ennå i døren, og kjenner magen knytter seg og hjertet hoppet et ekstra hopp i hver sving, eller hver gang bilen nermer seg kanten. Og her forventer folk at jeg skal sette meg i en bil å kjøre? Jeg skaffer meg hest! En islandshest! De trenger ikke stall, for de står ute hele året. gror vinterpels og har det godt og varmt uansett vær, så lenge de har ly. Dermed har jeg bestemt meg. Jeg skal gjerde inn hele hagen min, anskaffe meg islandshest og ri til jobben hver dag. Ja, det tar litt lengre tid enn med bil, men hey, automatisk setevarmer(: slipper sal, for jeg rir mest barbak. Bensinpenger blir til høypenger, og jeg får meg en hobby samtidig som jeg vet at jeg får trimmet hesten min litt hver dag.

Nei, pappa og mamma er alerede på utkikk etter en ny bil, men jeg savner min toyota carina. Jeg var glad i henne. Strøk henne over dashbordet og pratet til henne. Skrøt av henne. Jeg gjetter på at jeg slipper å møte opp til time hos mekonomen for justering av dekk. Hovslag er nok det jeg må ringe neste gang(:

http://www.t-a.no/nyheter/article130648.ece

Der finner du bilde av min bil. Den bilen jeg satt i da dette skjedde.

Jeg var på vei hjem fra jobb. Jeg husker ikke mer enn det, før jeg plutselig blir snakket til. Jeg husker ikke antsikt men mener det var en kollega av meg. Han ba meg om å slå av motoren og ta ut nøklene. Jeg husker hvor utrolig irriterende lyden av vindushviskerne var på ruta. Hvorfor var de på? Det var jo skyfritt på himmelen. Så ser jeg at hele frontruta mi er i knas, men det går ikke inn hvorfor. Jeg så meg selv i bakspeilet og ser jeg har masse blod fra tinninga, og i håret som renner ned fjeset mitt. Jeg føler meg svimmel og tror jeg detter ut innimellom, men bortsett fra det føler jeg meg helt fin.

Da Jeg ser opp neste gang er ambulansen og brannpersonell til stede. Jeg ser fjeset på en annen kollega i et hjørne av synsvinkelen min, og ambulansepersonell som la pledd over meg og fjeset mitt, for å beskytte fjeset i det de kutter over dørbjelkene for å få opp taket. Jeg minnes å ha sagt at jeg kunne klatre ut av vinduet. Men de nektet de på og puttet på meg en nakkekrage. Jeg tror ikke jeg fatter alt ennå. Alt var så uvirkelig. Hvorfor skjedde dette? Jeg hadde ikke så høy fart som mange tror. Jeg hadde solen i speilene og var på vei fra jobb. De sier at jeg hadde fått skrens og kjørt i autovernet, snurret/rullet rundt og havnet i grøfta på motsatt side av veien. Da vet de bedre enn meg. For meg er alt svart.

De kjørte meg tilbake til min arbeidsplass, flyplassen, der et helikopter var for å hente meg. Jeg kan ikke tro hvor mange ganger jeg ble spurt om fødselsdato og navn og personnummer. Uansett, fremme i Namsos på sjukehuset ble jeg båret fra det ene rommet til det andre. Rønkten, sjekke om jeg hadde indre blødninger, en stav med gele på var iskald mot magen min, de skulle sjekke om alt var i orden. De presset på alle ledd og knokler for å høre om jeg skrek ut i smerte eller ikke. Var det vondt hadde jeg knekt noe. Jeg skrek ikke ut.

Så bar det seg til øyelegen. Jeg klaget over at jeg hadde glasskår i øynene. Hun plasserte et par briller på meg med en sort lapp over det ene glasset så ba hun meg å kikke på en plakat med bokstaver som ble mindre og mindre. Da slo det meg hvor utolig ripete glasset på brillene var. det var jo nesten ikke gjennomsebart, men jeg sa ikke noe og gjorde som hun sa. Jeg fikk kun til å lese halvparten av bokstavene med høyre øye.Ikke så rart tenkte jeg så dårli glass det var å se igjennom. Så byttet hun side med lappen og jeg skulle gjenta sekvensen. Oi... Glasset var krystallklart på venstre øyet og jeg klarte å lese hver eneste minste bokstav uten et eneste problem. Da slo det meg, det var kanskje ikke glasset som var ripete, men noe var galt med øyet. Jeg fikk salve på og en bumullslapp teipet på.

Da ble jeg satt på observasjonsrommet til over natten. Magnus og pappa kom dit iløpet av ett par timer. De kom så fort det bla bekreftet at det var meg som var i ulykka. De ble hos meg helt til at siste ferje gikk og de måtte dra for å nå den.
Pappa overnattet hos søstra si i Namsos og kom igjen neste dag. han fikk i oppgave å kjøpe nye klær til meg siden de gamle ble klippet litt opp. Jeg fikk spise litt frokost noe som var vidunderlig siden jeg ikke hadde spist på over et døgn. Da smakte tilogmed brødskive med kvitost godt! ( Jeg liker ikke ost). Senere ved halvt to tiden fikk jeg sykemeldingen min for ei uke, og dermed var det hjem med meg.

Da jeg kom hjem var det rett i dusen for å få vasket av seg resterende glasskår og diverse glemte blodflekker i antsikt og hår. Så var det på med gode klær, slå av alt lys i huset og dempe lyset på pcn, og prøve å oppdatere seg litt. men eg merker at jeg blir utrolig fort sliten bare av den enkle sak å se.

Men det kunne ha gått så utrolig mye verre og jeg setter så utrolig stor pris på hva mine kolleger, ambulansepersonell, brannmannskap ( og politet som trøsket en alkotester i trynet på meg av rutinemessige årsaker (: Den viste grønt såklart ) på all den hjelp jeg ha fått! Jeg må skryte utrolig mye av ambulansepersonellet som oppførte seg proffesjonelt, effektivt, skånsomt mot meg, dem va beroliganes og informativ. Brannmannskapet som (Jeg tror det var dem) skar meg ut av bilen min, på tross av mine forslag å klatre ut av vinduet, og var bare utrolig flinke. Jeg vil takke alle som har vist sin støtte og sine bekjymringer. Og det var ikke meningen å gjøre dere bekjymret. Jeg vil skryte av namsos sjukehus for å hevet mine håp om det norske helsevesenet. De var kjempeflinke og oppførte seg mot meg som om at jeg var et menneske, imotsetning til visse andre sjukehus i nordland. De var kjempesnille og hyggelige og tilbydde sin hjelp uansett hva det var. Takk til dere.

Jeg skulle bare ønske at jeg husket hva som egentlig skjedde.

Her er noe som  ble sent på tysk tv mens vi skulle hvile. Jeg vet ikke helt hva jeg skal synes om han.

Først vil jeg fortelle hva Wacken egentlig er. Det er en knøttliten landsby i nord-Tyskland. Den har ca. 2000 innbyggere og holder årlig de siste 21 årene, europas største heavy metal festival!  Festivalen har 75 000 tilskuere og henter inn mange av de største og ikke fult så store bandende. I år var det blandt annet Iron Maiden, Kamelot, Motley Crew, Alice Cooper, Arch Enemy og Slayer som var blandt de største.

Mandag 2. august, hadde jeg pakket bilen klart og begynte å kjøre til Grogn hvor jeg skulle møte vennegjengen min, Alex, Marius, Gerhard (faren til Alex som kjørte den andre bilen) Sussann og Annette. Dan skulle vi plukke opp i trodheim. Vi  pakket Marius, og Sussann i min bil og kjørte nedover for å plukke og Dan og handle Walkie Talkies. Mye enklere å kommunisere mellom bilene uansett land da(:


Måtte jo selfølgelig ha med meg sjiraffputa mi!

Fra venstre: Gerhard, Alex, Anette, Marius og Sussann på Grogn versthus.

Nå er Dan med på laget også!

En kar jeg bare Måtte løpe til å ta bilde av. Han sto å haiket ved en bensinstasjon vi stoppet ved for å fylle bensin! Han skulle til Trondheim, og vi skulle motsatt vei.  Han var skikkelig kul! (:

Bilturen var Skikkelig koselig! Vi diskuterte alt mulig mellom himmel og jord (nesten). Vi køddet mye over Radio, hørte på alskens mulig musikk, (men vi har funnet ut at neste gang skal vi planlegge musikken bedre). Vi sov i alle slags posisjoner og tok masse bilder og spiste god mat.
Her er noen bilder fra overnatting på Solli Pensjonat på Eidsvoll og bilturen til tyskland.

Her er vi kommet fram.

Her koser vi oss i sola og slapper av etter en kjempe lang kjøretur.

Meg som kjeder meg og leker ninja(:

Pause på Burger King i Tyskland... Jeg elsker å kjøre i tyskland! Fri fartsgrense og jeg klarte å presse min stakkars Toyota Carina opp i hele 160 kmt! Jeg synes det er godt gjort for en bil som henne(: Det var flotte veier med god kvalitet! Heheh, vi havnet på envei på tilbaketuren, hvor det sto det var farstgrense på 80kmt på grunn av dårlig vei. Jeg lover deg, hvis DEN veien var dårlig skulle det ha vært gangfart som farstgrense på E6en fra Mosjøen og nordover!
Jeg har fått masse kjøreerfaringer fra denne turen og jeg følte ingen panikk over å kjøre på Autobanen.

Sussann med foten min i vinduet bak henne(: Kjede seg? ^_^


Meg som har det artig med håret til Dan(: Beklager grimasen... Jeg har en stygg tendens til å gjøre slike^_^

Brua over til Danmark i nydelig kjørevær! Men siden bilen min ikke ha AC Ble det som en oppvarmet tinnboks i bilen min! vinduene var konstant oppe og jeg hadd en håndvifte å hjelpe til med(:

Her overnattet vi andre natt, i Tyskland. Kun en time unan wacken. Campen på Wacken åpnet ikke før natt til Onsdag så vi fant oss overnattingsplass så vi slapp å sette opp teltene i bekmørket. men så fant vi ut når vi kom frem neste dag at det gikk an å betale en liten sum så kunne vi komme dagen før. Hadde vi vist det hadde vi gjort det, men det gjorde ingenting for min del (: Vi dro ut og koste oss på "byen"  med middag og Wiskey. Sussan har aldri vært så førnøyd som da hun fikk kjøpe sin første lovlige øl og røykpakke! (: Aldergrensene er jo 16 år på slikt i Tyskland.  HAPPY!

Meg som er Totally ready for an AWESOME festival!!

Alex i hannes skikkelig fine og kule Kilt! Jeg må bare nevne hvor utrolig mye jeg digger menn i kilt! Det er sexy ogdet var FULT av dem på Wacken! Men i lange skjørt, i kilt, i trange bukser i vide bukser i bar overkropp og menn ed langt hår og sminke! *sikle*  Det var utrolig mange hotte kvinner også! Rødt hår, blondt hår, langt og kort, barbert og med piercinger! Jenter i bar overkropp, jenter på Wet T-Shirt kontest, Oil Grabbing Girls-kontest, jenter i høye hæler jenter i miniskjørt og trange bukser! *dobbel sikle*


Da hadde vi satt opp teltene våre og er på vei inn til festival området for å utforske området! For å komme til selveste konsertområdet som ikke åpnet før på torsdag, måtte vi gå igjennom Wackinger Village! der var det vikingskip, viking Armory sverd, skjold, hjelmer i god gammeldags vikingstil! det var torturkammer og gapestokker! Disse ble også brukt til underholdning for publikum! Det var også fotballbaner og botballturneringer som ble holdt! Det var Live wrestling, og wet t-shirt kontests i et stort sirkustelt! Der møtt eg også OBELIX! selveste Obelix fra Asterix og Obelix.^_^







 De hadde bullriding også! Dan tok noen bilder fra e nlitt mer pervers vinkel, så dette var det eneste jeg fant noen lunde anstendig til å legge ut(:  Jeg hold ikke ut så lenge da... skuffende kort til før jeg fikk overbalanse og datt av(:

vi plagdes skikkelig mye i varmen! *her kreperer vi*

Btw... må legge til at når jeg var på Arch Enemy konserten så kom jeg bort fra vennen min Alex, og stilte meg i en liten åpning bland menneskene, og såg rundt etter ham. Plutselig kommer det tre svære menn bort til meg. Jeg sverger at de var ikke lavere enn 190cm og vertfall 90-100 kg hver med skjegg og langt bustete hår. De kommer brasende mot meg og omringer meg! Så hører jeg den ene brummer; "You need a hug!" og de andre svarer i kor "She needs a hug!" ! Så gir de meg en skikkelig stor gruppeklem alle tre! De dekket hele meg i en stor klem for noen sekunder så gikk de bort igjen(: De var råkule! (:


Nevnte jeg at godteri er utrooolig billig i Tyskland?




Tusen takk for en kjempeflott tur vennene mine! Jeg er utrolig glade i dere og dette har reddet sommeren min fra fordervelse! (:

Telt, støvler, picnic pledd med vanntett bunn, oppblåsbar madrass, og nye høytalere til bilen min. Nå er alt straks på plass før det settes i gang en roadtrip til tyskland på mandag!

Jeg gleder meg så utrolig! Wacken er endestasjonen for oss 7 som skal kjøre. Wacken er Europas største metal festival, og er i en liten by som heter Wacken (ofcourse) i nord-Tyskland. Vi skal kjøre i to biler, og tre + meg skal kjøre i min bil og tre i neste bil. (Håper det blir plass til all bagasjen). Vi skal kjøre til et hotell i nærheten av eidsvoll på første dagen, for meg blir det 975 km! Vi bytter på å kjøre, heldigvis, men vi har ikke til til å stoppe for å se oss rundt. Neste dag skal vi over brua til danmark, fra sverige. Jeg føler jeg blir nummen i rompebena allerede!

Det blir godt å få treffe venner jeg ikke har sett på utrolig lenge, og det blir godt å få feste sammens med dem og dele gode sommeferieminner med dem. Jeg må huske kamera!

Doffen har dauvva! Nei, det er ikke tilfellet her. Her er det min kjære Dracula som ble funnet død i sitt bur i dag. Min stakkars lille, hvite, feite og hårete Dracula. Han døde av alderdom, og jeg tenker tilbake på all den faenskap han kunne finne på. Han lagde reir under kjøleskapet, knagde sund mine penkjoler, stakk av og ble borte i flere dager, ble med på reiser og bare var skikkelig kosesjuk. Min kjære lille dverghamster med perlemorsfarge, Dracula, du hadde et pent liv.

På den annen side, jeg ble så opptatt av hannes død i dag, med å renske ut av buret og hele pakka, at jeg kom før sent til jobb. I donald blad kan man lese at barn kom for sent til skolen, og undksjyldnigene deres kunne være at de glemte å vanne blomstene, eller at hamteren har dødd. Jeg trodde aldri at jeg faktisk kom til å få bruk for den undksjyldingen noen gang, men i dag skjedde det. Og ondskapsfull som jeg er, så lo jeg faktisk nesten når jeg sa det, på grunn av ironien.

Til Dracula, du var en feit romkamerat.

Det er utrolig hvor lite som skal til for å gjøre meg lykkelig! For to dager siden kjøpte jeg meg sko med hjul under hælene. Heelys kalles de. De var på salg og jeg kunne ikke dy meg selv! Så i dag tok jeg de med på jobben for å øve på å stå på dem. Hvordan det gikk? Joda, jeg klarte å holde meg på bena 99% av tiden jeg hadde de på meg, men jeg klarte å gjøre en ganske så elegant TRYN mens jeg sto i ro, i døra til matrommet vårt. Flaut? Nei, men jeg lo en del.

Grunnen til at jeg tok dem med på jobben er fordi vi har store gulvflater uten sprekker og hull, slik som asfalt har. Så med andre ord, en fin øvingsbane. Mine kolleger fikk en god latter da de så hva "lille" meg hadde kjøpt. "Er det ikke slike som barna ruller på nå om dagene?". Men så er jeg et lite barn helt innerst inne.

Når jeg blir stor... Skal jeg bli liten igjen
.

I dag er det slik at jeg har skaffet meg blogg! Damm damm damm daaaam! *dramtisk musikk*

Første utfordring er å finne ut av dette systemet. Blandt annet, hvordan jeg legger inn tekst, redigere utseendet osv. osv.
Noen som har noen gode tips å gi?

Vel, vi får se hvordan dette utarter seg. Noen mer spennende innlegg kommer snart. (:

Her er et bilde av eier av bloggen foresten^_^



Hun i sort hår er meg, og hun i rosa er min venninne Aki. Min tredje venninne, Karen som har tatt bildet.